En personlig beretning beskriver frustrasjonen over digitale bookingsystemer som tilbyr rom som ikke eksisterer. Forfatteren opplevde to ganger i sommer å bestille og betale for overnatting som viste seg å være utilgjengelig. Første gang var et hotellrom i Trondheim sentrum til 3150 kroner, hvor hotellet var fullt ved ankomst, og forfatteren måtte finne et annet rom på Heimdal til 1800 kroner.
Den andre hendelsen involverte VGs ferieleilighet på Østlandet, som også var oppført som ledig digitalt, men viste seg å være opptatt etter en telefonhenvendelse. Forfatteren kritiserer at digitale tjenester og kunstig intelligens «hallusinerer» frem ledige rom, og at det er umulig å få tak i en ansvarlig person når feil oppstår. Prosessen med å få tilbake penger for det ikke-eksisterende hotellrommet i Trondheim tok måneder, og forfatteren måtte selv ta kontakt gjentatte ganger.
Artikkelen fremhever den ydmykende opplevelsen av å møte storforlangende, digital og automatisk kundeservice, og at mange trolig gir opp kampen mot slike systemer. Forfatteren påpeker at digitale tjenester mangler «skamvett» og at den som gjør feilen ikke får ansvar for å rette den opp, noe som legger byrden på den uskyldige kunden.