Artikkelen belyser hvordan staten pålegger norske kommuner stadig flere oppgaver gjennom lover, forskrifter og reformer, uten å kompensere tilstrekkelig for de økte kostnadene. Dette fører til budsjettunderskudd og nødvendige kutt i kommunale tjenester, noe som skaper et forventningsgap mellom innbyggere og kommune.

Eksempler som barnevernsreformen og samhandlingsreformen illustrerer hvordan statlige initiativer, til tross for gode intensjoner, har resultert i økte utgifter for kommunene. Forfatteren argumenterer for at kommunene må få større handlingsrom, at statlige reformer må fullfinansieres, og at finansieringsmodellen må justeres for å reflektere reelle behov.

Hvis ikke, frykter forfatteren en svekkelse av lokaldemokratiet og økt statlig styring.