Psykologer kritiseres: Slutt å synse om fysisk sykdom

Et debattinnlegg kritiserer psykologer for å uttale seg om kroppslige sykdommer uten tilstrekkelig biologisk eller medisinsk forståelse. Forfatteren hevder at begreper som «funksjonelle lidelser» og «psykogene sykdommer» fører til en «faglig kolonisering» av pasienter med uavklarte lidelser, ofte med lite evidens. Historisk har sykdommer som diabetes og astma blitt psykologisert før deres biologiske årsaker ble oppdaget, et mønster som nå gjentas for tilstander som irritabel tarm-syndrom (IBS), posturalt ortostatisk takykardisyndrom (POTS), long COVID og ME.

Pasienter med ME møtes ofte med mistro og psykologiserende forklaringer, der sykdommen beskrives som et mestringsproblem. Filosofiprofessor Vivienne Matthies-Boon påpeker at den biopsykososiale modellen kan legge ansvar for somatisk helse på pasientens mestringsevne, noe som fører til internalisering av skyld, forverring og isolasjon. Artikkelen kritiserer bruken av språk som dekker over kunnskapsmangel, og at anekdoter brukes som evidens fremfor studier som viser null effekt eller forverring, som for kognitiv atferdsterapi (CBT) og gradert treningsterapi (GET) ved ME.

Brian Hughes understreker at psykologifaget overselger sin betydning. Forfatteren konkluderer med at psykologer må erkjenne grensene for eget fagfelt og slutte å synse om sykdommer med biologisk komponent, da dette fratar pasienter adekvat behandling og verdighet.