Åste Dokkas bok undersøker kristendommens rolle i Norge, med fokus på folkekirkens utfordringer knyttet til synkende oppslutning og tro. Hun analyserer eksistensielle spørsmål som ensomhet, død, frihet og mening, og argumenterer for at kristendommen gir svar på disse.

Boken er en blanding av filosofisk refleksjon og forkynnelse, der Dokka utforsker sin egen tvil og praksis som prest. Hun diskuterer de 'litt-kristnes' tro og deres plass i et moderne samfunn.

Teksten kan oppfattes som en indre dialog der forfatteren forsøker å overbevise seg selv, og bruker et 'vi' som ikke inkluderer alle lesere.