Artikkelen tar for seg den årlige debatten rundt bunader, spesielt kritikken mot dem som gjør endringer eller får bunader sydd i utlandet. Forfatteren argumenterer sterkt imot dette «bunadspolitiet» og hevder at bunaden er et personlig plagg man bør kunne tilpasse fritt, for eksempel ved valg av skjorte eller sølje.

Det trekkes frem eksempler som Sandra Lyng og Embla Bunader som har møtt kritikk. Artikkelen avfeier argumenter om dårligere kvalitet på utenlandssydde bunader og peker på at konkurranse gir rimeligere alternativer.

Det argumenteres også for at bunaden er et dyrt og jålete plagg, ofte valgt for estetikk og status snarere enn genuin kulturarv, og at norsk identitet ikke er avhengig av bunadstradisjonene.