Artikkelen diskuterer hvordan mobiltelefoner og sosiale medier har utviklet seg til dopaminfabrikker som påvirker unges konsentrasjon, leseferdigheter og evne til å være uenige. Forfatteren argumenterer for at manglende regulering av skjermbruk fører til dårligere skoleresultater og økt radikalisering.

Han opplever selv at mobilen har gjort ham dårligere til å konsentrere seg og koble av.

Artikkelen understreker at det er naivt å tro at enkeltpersoner kan stå imot presset fra store teknologiselskaper, og at regulering er nødvendig for å beskytte barn og unge.