Jenny Hval argumenterer for økt fysisk tilstedeværelse i en tid dominert av kunstig intelligens. Gjennom essays utforsker hun artistlivet, inspirert av blant andre Heiner Müller, og reflekterer over forholdet mellom teater og popmusikk.

Hval kritiserer strømmetjenester som Spotify og analyserer autotunes rolle i å fjerne det menneskelige fra musikken.

Boken understreker betydningen av kroppslighet og ekte nærvær, spesielt etter pandemiens begrensninger og i den digitale tidsalderen.