Høyre søker kjerne for konservativt folkeparti

Høyre opplevde sitt tredje dårligste valgresultat siden 1884, kun marginalt bedre enn krisevalgene i 1997 og 2005. Årsakene inkluderer en følelse av gjentakelse fra 2021, press fra Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet, manglende evne til å utnytte en høyrebølge, og en mindre populær frontfigur, samt fravær av et tydelig slagord. Denne utviklingen speiler en bredere trend i vestlige land hvor tradisjonelle konservative partier sliter med konkurrenter til høyre, mens noen steder er overtatt av nye krefter.

Artikkelen argumenterer for at norsk politikk fortsatt har rom for et parti som kombinerer rettsstatlig tenkning, støtte til privat initiativ og en konservativ skepsis til raske endringer, men at det ikke nødvendigvis vil være Høyre. Konservative partier, som Høire dannet i 1884, overlevde paradokset med massedemokratiets fremvekst ved å tilpasse seg ideen om et konservativt folkeparti. Dette innebærer å reflektere den «tause majoritetens» verdier og praktisere gradvis endring, inspirert av Edmund Burkes prinsipp om «forandre for å bevare».

En slik tilpasning unngår to fallgruver: å bli et blodfattig parti som ikke fanger opp folkets bekymringer (som bærekraft i velferdsstaten, ungdomsvold, teknologiens innvirkning, innvandring, byråkrati), eller å bli en aggressiv kampideologi som misforstår konservatismens kjerne. Konservative folkepartiers appell ligger i å tilby et trygt land, sterkt forsvar, økonomisk vekst og rom for individuell fremtid uten overdreven politisk innblanding. For Høyre er spørsmålet om hva et konservativt folkeparti er, et eksistensielt spørsmål som må besvares før nye slagord kan formuleres.