Artikkelen beskriver forfatterens personlige erfaring med en alvorlig spiseforstyrrelse som startet i barndommen. Vedkommende utviklet en intens frykt for fremmede matvarer, noe som førte til et svært begrenset kosthold.

Dette påvirket sosialt liv og førte til isolasjon og bekymring fra foreldre. Til tross for forsøk på å søke hjelp, ble vanskene lenge misforstått som vanlig kresenhet eller slanking, blant annet av helsesykepleiere og BUP.

Først senere fikk personen diagnosen ARFID (Avoidant/Restrictive Food Intake Disorder), en spiseforstyrrelse som ikke handler om kroppsbilde, men om begrenset inntak grunnet frykt eller manglende interesse. Diagnosen ga en forklaring og lettelse, og åpenhet rundt tilstanden har hjulpet personen med å redusere skam og få støtte fra omgivelsene.