Denne kronikken reflekterer over krigens grusomhet og den brutale virkeligheten for ofrene, ved å bruke sterke metaforer som barn som mister tenner av eksplosjoner og vann som faller som bomberegn. Den beskriver hvordan utallige menneskeliv reduseres til enkle pushvarslinger, drevet av ære, gamle grenser og nasjonal identitet.

Forfatteren kontrasterer denne brutaliteten med observatørens komfortable og distanserte tilværelse, der blod tørkes av en MacBook mens bistand kuttes. Teksten utforsker følelsen av nummenhet og frykt, og forfatterens forsøk på å menneskeliggjøre diktatorer og ekstremister, som paradoksalt nok bare forverrer situasjonen.

Kronikken avslutter med en sterk oppfordring til å konfrontere virkeligheten for de som aldri vil våkne igjen.