Jarl Goli skriver en kommentar om medienes og publikums fokus på politiske debatter som et spill, illustrert ved terningkast for partilederdebatter. Han kontrasterer dette med den pågående krigen i Ukraina, hvor bomber faller og barn forsvinner. Goli kritiserer det han kaller en "taus likegyldighet" og mener at samfunnet lar seg distrahere av overfladisk underholdning fremfor å konfrontere alvoret i verdenssituasjonen. Han refererer til 19.
000 barn som ikke har kommet hjem i Ukraina, og trekker inn kriger også på Gaza. Goli stiller spørsmål ved om vi, som "talespradere", tar selvkritikk, eller om vi lar oss fange av kynisk retorikk og spinndoktorer. Han påpeker at vi ler av parodier mens uparodiske skrik fra barn i krig ignoreres.
Goli argumenterer for at svarene ikke finnes i applaus eller terningkast, men i stillheten og evnen til å se klart. Han avslutter med å antyde at håp finnes dersom politikere tar selvkritikk og ikke skylder på mediene for dårlige terningkast. Artikkelen er en sterk oppfordring til refleksjon over samfunnets prioriteringer og personlig ansvar i møte med global lidelse.