Artikkelen fremhever dugnad som en fundamental del av det norske samfunnet, viktig for fellesskap, samhold og finansiering av frivillige organisasjoner som idrettslag og korps. Forfatteren uttrykker bekymring for at dugnadsånden svekkes av økende individualisme og egoisme.
Det kritiseres spesielt at folk med god råd kjøper seg fri fra dugnader, noe som skaper et klasseskille og sender negative signaler til barn om at man ikke trenger å bidra. Artikkelen peker også på at for mange dugnader er blitt rene salgsaksjoner, noe som fjerner fokuset fra selve dugnadsånden og kan påføre familier økonomiske byrder.
Det oppfordres til å prioritere dugnad og involvere unge mer direkte i arbeidet.