Artikkelen reflekterer over erfaringene med å ha barn i skolekorps, og beskriver både de slitsomme og de positive aspektene. Forfatteren trekker frem finansieringsmodellen, som ofte baserer seg på dugnader som loppemarked og vaffelsteking, som spesielt krevende for foreldre.
Logistikk rundt bursdagsspilling og barnas tålmodighet med venting og ubehagelige uniformer nevnes også som utfordringer.
Til tross for dette, anerkjenner forfatteren korpsets viktige rolle på nasjonaldagen og følelsen av glede og fellesskap det skaper, og beskriver lyden av korps som lyden av et land som feirer seg selv.