Skribenten uttrykker sterk irritasjon over voksne som klager på kvaliteten på barnas korpsmusikk under 17. mai-feiringen.
Dette sammenlignes med å kritisere nivået i barnefotball, og forfatteren mener slik klaging er misforstått og ignorerer voksnes viktige rolle. I stedet for å himle med øynene og klage, bør voksne ifølge skribenten støtte og smile til barna, uavhengig av hvor godt de spiller.
Det argumenteres for at aktiviteter som korps, fotball og speideren handler om mer enn bare å bli god; de gir barn mestringsfølelse, venner, tilhørighet og trygge voksne, egenskaper som er avgjørende for god mental helse og for å klare seg i voksenlivet. Voksne som stiller opp som trenere eller dirigenter, selv for de yngste, bidrar til å bygge et viktig fundament for barnas utvikling.