Dødshjelp: Nederland og Oregon viser ulike veier

Debatten om dødshjelp i Norge sammenligner ofte den liberale nederlandske modellen med Oregons mer konservative tilnærming. I Nederland utgjør dødshjelp 5,8 prosent av alle dødsfall i 2024, opp fra 1 prosent i 2002, og inkluderer nå barn ned til ett år under strenge kriterier. Antall tilfeller for psykiske lidelser økte fra to i 2010 til 219 i fjor.

Professor Theo Boer, som har evaluert 4000 dødshjelpsaker, advarer mot normalisering og frykter press på sårbare grupper, og peker på at ensomhet og frykt for å være en byrde er sentrale årsaker for mange. Steven Pleiter fra Expertisecentrum Euthanasie og Yvette Schuijt fra den nederlandske foreningen for retten til en verdig død forsvarer loven, som de mener er fleksibel og tilpasser seg samfunnsendringer, og hjelper mennesker med uutholdelig lidelse, selv ved tilstander som kronisk tinnitus. I Oregon er legeassistert selvmord kun tillatt for pasienter med under seks måneders forventet levetid, en modell som foretrekkes av blant andre professor Boer og Ole Martin Moen.

Norske leger er generelt mer negative til dødshjelp enn befolkningen, delvis grunnet en prinsipiell forskjell mellom behandlingsavklaring og aktiv dødshjelp, ifølge Morten Horn. Andreas Wahl Blomkvist mener legenes rolle bør begrenses til medisinske vurderinger, og at frykten for press også gjelder behandlingsavklaring. Maria, en pasient med terminal kreft, ønsker selv å bestemme når hun skal dø og kritiserer politikernes manglende vilje til å utrede temaet, selv om Venstre ønsker en offentlig utredning.