Artikkelen, skrevet av en etterlatt etter selvmord, oppfordrer førstegangsvelgere til å stemme etter sine hjertesaker, og fremhever selvmordsforebygging som en kritisk underprioritert sak. Forfatteren forteller om tapet av sin 19 år gamle sønn og den påfølgende mangelen på offentlig oppfølging for etterlatte, til tross for tredoblet selvmordsrisiko. Vedkommende måtte søke privat hjelp da det offentlige helsevesenet ikke kunne tilby akuttbehandling, og et senere tilbud kom for sent.
Dette kontrasteres med den vellykkede Nullvisjonen innen trafikksikkerhet, hvor det investeres betydelige midler for å redusere årlige dødsfall fra rundt 100 til et mål på 50 innen 2030. Samtidig viser tall fra FHI at 727 personer tok selvmord i 2024, syv ganger flere enn i trafikken, med opptil syv måneders ventetid for behandling.
Forfatteren kritiserer at selvmordsforebygging forsvinner i budsjettbehandlinger og stiller spørsmål ved politikernes prioriteringer av menneskeliv. Avslutningsvis oppfordres velgere til å velge politikere som kjemper for menneskelige skjebner bak statistikkene og budsjettkuttene.