Artikkelen argumenterer for at det er psykologisk umulig og urimelig å forvente at mennesker og medier skal bry seg like mye om alle verdens konflikter. Dette synet underbygges av konseptet «empatisirkler», som forklarer hvordan vår empati svekkes med økende avstand – både geografisk, kulturelt og emosjonelt.
Selv om filosofer som Peter Singer har beskrevet en «utvidende sirkel» av moralsk ansvar, har menneskelig oppmerksomhet og følelsesmessig kapasitet praktiske grenser. Forfatteren påpeker at engasjement for konflikter som Ukraina fremfor Sudan ofte handler om nærhet og kulturell gjenkjennelse, ikke nødvendigvis rasisme.
Det fremheves at kravet om globalt perspektiv ofte rettes mot Vesten, som historisk har bidratt mest humanitært. Artikkelen konkluderer med at vi må skille mellom moralsk bevissthet og emosjonell kapasitetsgrense, og akseptere at menneskelig omsorg starter i det nære.