En fersk Fafo-rapport, bestilt av Muslimsk Dialognettverk (MDN) og finansiert av Barne- og familiedepartementet, undersøker imamenes rolle som uformelle familierådgivere og anbefaler tettere offentlig samarbeid med moskeene. Rapporten kritiseres imidlertid for metodiske svakheter, da den utelukkende bygger på intervjuer med imamer og moskéledere, uten å inkludere brukere eller representanter fra det offentlige familie- og barnevernet. Dette skaper et ensidig bilde som reflekterer aktørenes egeninteresse i en offentlig rolle.
Videre problematiseres rolleblandingen som oppstår når imamer tilbyr «religiøs skilsmisse», noe som kan undergrave norsk lov og gjøre kvinners frihet avhengig av religiøs autoritet. Forslaget om statlig kompensasjon til imamer for dette arbeidet utfordrer det offentlige hjelpeapparatets livssynsnøytralitet og prinsippet om likebehandling. Artikkelen argumenterer for at å invitere religiøse institusjoner inn i familievernet er et tilbakeskritt for integreringspolitikken og skillet mellom stat og kirke.
I stedet bør innsatsen rettes mot å styrke tilliten til de sekulære tjenestene. Forfatteren understreker at familie- og barnevern må forbli uavhengig av trosretninger for å beskytte likestilling, rettssikkerhet og barns rettigheter.