En mor deler sin historie om sin tenåringsdatter som identifiserer seg som transmann. I starten forsøkte familien å støtte datterens valg, men moren begynte å tvile og undersøke temaet nærmere.

Hun uttrykker bekymring for mangelen på forskning om langtidseffektene av hormonbehandling og kirurgi, og kritiserer det hun oppfatter som en ensidig tilnærming til kjønnsidentitet. Moren etterlyser en åpen dialog og mer tid for barn til å utforske sin identitet uten press om å endre kjønn, og understreker viktigheten av å akseptere biologisk kjønn.

Hun er redd for at bekreftelse av kjønnsidentitet kan føre til irreversible medisinske inngrep.