Artikkelen omhandler Myndin Nerdrums brudd med sin familie og hennes kritikk av kunstnermiljøer som hyller lidelse og mannsdominans. Forfatteren argumenterer for at kvinner som bryter med forventninger, fortsatt mistenkeliggjøres, og trekker paralleller til historisk bruk av 'hysteri'-diagnosen.

Hun kritiserer romantiseringen av 'kunstnerpatriarker' og fremhever viktigheten av å lytte til de stemmene som tradisjonelt har blitt undertrykt.

Myndin Nerdrums valg om å prioritere hverdagsglede og medmenneskelighet fremfor kunstnerisk lidelse blir sett på som et oppgjør med skadelige idealer.