Andreas Øverland debuterer med boken «Jeg vet ikke, jeg var ikke der», en mørk og kompromissløs fortelling om en mor som langsomt forsvinner fra verden. Boken skildrer en mor med døende lunger og oksygenmaskin i et stinkende hjem på Haugerud i Oslo, og sønnens forsøk på å rydde i kaoset og minnene. Den er stramt komponert med 76 korte prosastykker, fragmenter, SMS-er og utdrag fra nettsider, som danner en mosaikk av minnearbeid og oppgjør.
Anmelderen gir boken terningkast 4 og fremhever dens brutale ærlighet og evne til å skrive konkret og billedsterkt, med veksling mellom klinisk presisjon, poetisk undring og galgenhumor. Øverland minner leseren om at man kan miste et menneske lenge før hjertet slutter å slå. Kritikken går på at boken savner et tydeligere bilde av moren før sykdommen tok over, og at portrettet er noe snevert i perspektivet.
Til tross for dette beskrives boken som modig, egenrådig og en tekst som setter seg i kroppen, og Øverland omtales som en lovende debutant. Boken føyer seg inn i en tendens i norsk samtidslitteratur om fattigdom og utenforskap.