Artikkelen, skrevet fra Dovre, reflekterer over den betydelige tidsbruken knyttet til transport i rurale områder, i sterk kontrast til forfatterens tidligere liv i Oslo. Mens en fotballtrening i Oslo tok tre minutter til fots, krever den samme aktiviteten på landet minst 20 minutter, og opptil en time, én vei med bil. Dette betyr at en enkelt fotballtrening i en nabokommune kan medføre over tre timer i bil.
Kollektivtransport er nærmest fraværende, med få avganger på upraktiske tider, noe som gjør bilbruk uunngåelig. Forfatteren beskriver også at et foreldremøte for familiens eldste krever en time og førtifem minutter i bil, én vei, totalt nesten fire timer. Til tross for disse lange reisetidene, klager ikke forfatteren.
Tvert imot, opplever vedkommende at tiden strekker til på landet, og at bilturene fungerer som et fristed for kontemplasjon og egentid, en rolle toalettet ofte fyller for småbarnsforeldre i byen. Artikkelen fremhever dermed en annen oppfatning av tid og livskvalitet i grisgrendte strøk, hvor lange avstander ikke nødvendigvis oppleves som en ulempe, men som en mulighet for ro og refleksjon. Dette gir et innblikk i de praktiske realitetene og livsstilsvalgene som preger hverdagen utenfor de store byene.