Svalbardtraktaten forklarer russiske bosetninger på norsk jord

Svalbardtraktaten, undertegnet i Versailles i 1920 og i kraft fra 1925, ga Norge full suverenitet over Svalbard, som tidligere var et ingenmannsland. Avtalen innebærer imidlertid at alle signatarland, inkludert Russland, har like rettigheter til næringsvirksomhet, forskning og bosetting, samt et forbud mot militær aktivitet. Barentsburg, seks mil fra Longyearbyen, er den eneste gjenværende russiske bosetningen med fast befolkning på 340 innbyggere, hvorav 219 er russere, 57 ukrainere og 62 tadsjikere.

Byen, opprinnelig nederlandsk, ble overtatt av Sovjetunionen på 1930-tallet og drives i dag av det statseide russiske gruveselskapet Trust Arktikugol. Selv om norsk lov gjelder fullt ut og Sysselmesteren på Svalbard har myndighet, preges hverdagen av russisk kultur, språk og organisering, med en russisk generalkonsul som lokal myndighet. Lenger nord ligger Pyramiden, en tidligere sovjetisk gruveby med over 1000 innbyggere, som ble forlatt i 1998 og nå fungerer som en frossen tidskapsel for turister.

Russland har historisk og nylig anklaget Norge for å militarisere Svalbard, blant annet ved bygging av Svalbard lufthavn i 1975 og styrking av beredskap og infrastruktur, noe norske myndigheter avviser med henvisning til traktatens demilitariserte status. Krigen i Ukraina har økt skepsisen til russisk aktivitet, og fremtiden for traktaten og Norges suverenitet i Arktis er gjenstand for økt press og internasjonal rivalisering.