Artikkelen belyser de ofte oversette utfordringene for par som aktivt forsøker å få barn gjennom assistert befruktning. Den setter søkelys på begrensningene i det offentlige tilbudet og den økonomiske byrden ved privat behandling.
Artikkelen setter søkelys på de som aktivt forsøker å få barn gjennom assistert befruktning, en gruppe som forfatteren mener er underrepresentert i den offentlige fertilitetsdebatten. Forfatteren deler egen erfaring med fire mislykkede IVF-forsøk og den emosjonelle og økonomiske belastningen. Offentlig hjelp er begrenset til tre IVF-forsøk etter ett års ubeskyttet sex, med lange utrednings- og ventetider som kan redusere sjansene, spesielt for eldre kvinner.
Økt etterspørsel fra likekjønnede par, enslige kvinner og dalende sædkvalitet bidrar til press på helsevesenet. Mange må ty til private klinikker, der kostnadene raskt overstiger hundre tusen kroner. Leger uttrykker skepsis til å utvide det offentlige tilbudet, da det er dyrt og har lav suksessrate, og frykter det kan skape en «sovepute».
Det er også spenninger mellom offentlige og private klinikker, der sistnevnte anklages for å stjele personell. Forfatteren lyktes til slutt privat og understreker gleden ved å få barn, men stiller spørsmål ved tilgjengeligheten.
Regjeringen
Helseforetakene
Oslo universitetssykehus
Stortinget
Norge
Spania
Latvia
Tsjekkia
Oslo
Ingen kommentarer ennå. Vær den første til å kommentere!
