Artikkelen argumenterer for at Norge bør fortsette med et høyt bistandsnivå, tilsvarende én prosent av bruttonasjonalinntekten, selv når andre rike land kutter.

Forfatteren begrunner dette med at det er moralsk riktig og at det tjener Norges egne interesser på fem måter: Det gir Norge "myk makt" og internasjonal innflytelse; det adresserer felles globale utfordringer som klimaendringer og pandemier, hvor norsk klimabistand gir betydelige CO2-kutt; det styrker Norges egen sikkerhet, blant annet gjennom støtte til Ukraina; det bygger fremtidige markeder for norsk næringsliv og sikrer Oljefondets verdier; og forskning viser at bistand er effektivt for utvikling og fattigdomsreduksjon.

Det understrekes at selv om bistandsprosjekter kan feile, er den samlede effekten positiv.