Artikkelen er en hyllest til Ingvar Ambjørnsen, og roser hans unike humanisme og evne til å skrive om marginaliserte individer med kjærlighet og kritisk innsikt. Han skildret dem som var «frynsete, rare, rusa» eller ikke «A4», og viste deres menneskelighet bortenfor feil og tabber. Ambjørnsen kritiserte også et samfunn som ikke klarte å ta vare på hele mangfoldet av mennesker.
Hans skrivestil var engasjerende og fengslende for et bredt publikum. For «Døden på Oslo S»-generasjonen var bøkene hans uvurderlige, da de avslørte de ekte menneskene bak avisenes sjokktitler om kriminalitet og narkotika.
De demonstrerte at det var mulig å skape et eget liv utenfor voksengenerasjonens rigide normer og ta skjebnen i egne hender som tenåring. Forfatteren understreker at Ambjørnsen lærte ham at «mennesker er mennesker, på godt og på vondt».