I en kronikk reflekterer en 43-åring over hvordan han har blitt som sin egen far, hovedsakelig på grunn av dagens unge generasjon. Han beskriver dagens unge som giddeløse, lettkrenkede og lite villige til å ta ansvar.

Forfatteren kritiserer deres behov for konstant tilrettelegging og manglende evne til å håndtere vanlige følelser uten omfattende støtte. Han uttrykker også forundring over at de hyller provoserende personer samtidig som de krever varsler for trivielle ting.

Avslutningsvis inviterer han fremtidige generasjoner til å oppleve den samme frustrasjonen, med en humoristisk hilsen om svart kaffe og vanlig fløte.