Artikkelen argumenterer for etablering av et permanent minnested for ofre av narkotikakrigen i Oslo, helst ved Akerselva, hvor byens rusmiljø oppsto. Forslaget er inspirert av teaterstykket "=Oslospelet, et sted å være", som skildrer rusmiljøets historie i Oslo over de siste femti årene. Stykket, utviklet med bidrag fra rusmiljøet og med skuespillere som spiller sine egne liv, fremhever en historie preget av trakassering, forflytning og politivold, inkludert praksisen med å frakte rusavhengige til Maridalen på 1980-tallet.
Det sentrerer rundt historiene til Rikke og Elisabeth, to kvinner som møttes som tenåringer og opplevde liv med rus, overgrep, prostitusjon og konstante flyttinger mellom ulike steder som Slottsparken og Plata. Artikkelen anerkjenner fremskritt innen ruspolitikken, som Stortingets vedtak om en rusreform som prioriterer helsehjelp fremfor straff for rusavhengige, og ikke-straffende reaksjoner for unge.
Likevel stiller den spørsmål ved om disse intensjonene faktisk følges opp med verdighet og tilstrekkelig behandling. Forfatteren understreker viktigheten av å forstå hvordan samfunnet behandler sine marginaliserte medlemmer, og deler en personlig historie om å lete etter en venn som gikk tapt til rus, noe som forsterker behovet for et varig sted for minne og sorg.