Artikkelen kritiserer den sterke hetsen mot Oda-gründer Karl Alveng Munthe-Kaas, som har bygget opp et selskap verdsatt til ti milliarder og skapt tusenvis av arbeidsplasser i Norge. Til tross for denne suksessen, blir Munthe-Kaas forsøkt fremstilt som en «taper» etter at kapitalmarkedene snudde, og han ble sparket fra selskapet. Hetsen skyldes at han brukte sin erfaring til å uttale seg politisk om formuesskatten, en mening som utfordrer det forfatteren kaller den «klamme enigheten» blant høyresidens influencere.
Artikkelen etterlyser en reaksjon fra moderate stemmer i næringslivet, som NHO, og kritiserer deres taushet overfor det som beskrives som «sosial disiplinering». Øystein Stray Spetalen og Venstres stortingsrepresentant Alfred Bjørlo trekkes frem som eksempler på kritikere. Forfatteren påpeker det absurde i at Munthe-Kaas blir hengt ut for å belyse at gründere sjelden betaler formuesskatt i vekstfasen.
Debatten om skatt og fordeling beskrives som en «psykose og identitetsmarkør», preget av hatmeldinger mot skatteforskere og finansredaktører som presenterer fakta. Dette debattklimaet er ifølge artikkelen pinlig og farlig, og signaliserer til unge gründere at de må tie om politiske spørsmål for å unngå å bli «dratt ned i gjørmen», noe som anses som en demokratisk fallitterklæring.