Artikkelen er en personlig refleksjon over filmen «Heim», som har Steinkjer som sin sentrale setting. Artikkelforfatteren finner filmen i seg selv middelmådig, men roser dens evne til å fremstille Steinkjer på en måte som vekker uventede følelser av vemodig stolthet.
Forfatteren beskriver Steinkjer som en idyllisk by med storslått natur og et revitalisert sentrum, til tross for tidligere byutviklingsfeil. Videre reflekterer artikkelen over det komplekse forholdet til oppvekstbyen etter å ha flyttet, og den norske besettelsen med «røtter» og by/land-dikotomien.
Filmen fremhever også lokale særheter som dialekt og karakteristiske personligheter. Forfatteren konkluderer med en forsoning med sin oppvekstby, anerkjenner dens betydning som et fundament og minne.