Artikkelen diskuterer dommen i Ingebrigtsen-saken, hvor retten frikjente Gjert Ingebrigtsen for de alvorligste anklagene om mishandling i nære relasjoner. Forfatteren kritiserer mediene for å ha fokusert på dårlig oppførsel fremfor å skille dette fra straffbar mishandling, som definert i Straffeloven § 282.

Retten understreket at det ikke var dens oppgave å vurdere tiltaltes rolle som far eller trener, men kun om handlingene var straffbare. Til tross for vitneforklaringer om krangling og kverulering, fant retten ingen bevis for et regime av mishandling.

Dommen beskrives som klar og ryddig, og tolkes som en sterk kritikk av påtalemyndighetens grunnlag for tiltalen. Påtalemyndigheten oppfordres til å vurdere om de hadde tunnelsyn og risikerer ytterligere kritikk ved en eventuell anke uten nye bevis.