Artikkelen omhandler Selmas kamp mot en spiseforstyrrelse som utviklet seg i forbindelse med overgangen til videregående skole. Sykdommen preget hele familien, og spesielt lillebroren Laurits følte et stort ansvar for å få Selma til å spise.

Måltidene ble en arena for konflikter og frustrasjon. Artikkelen belyser også den økende forekomsten av spiseforstyrrelser og viktigheten av familiebasert terapi.

Selmas historie understreker betydningen av åpenhet og støtte fra familien i kampen mot spiseforstyrrelser, og hvordan dette bidro til hennes bedring.