Artikkelen kritiserer Regjeringens tilnærming til klimapolitikk, spesielt strategien med å subsidiere grønne alternativer som havvind og batterifabrikker. Forfatteren argumenterer for at dette er en ulogisk og faglig dårlig metode for å redusere CO2-utslipp, og trekker paralleller til hvordan røyking ble bekjempet gjennom avgifter og forbud, ikke subsidiering av alternativer.
Det hevdes at subsidieordningene, finansiert av skattebetalerne, ofte er ineffektive, fører til konkurser eller bonuser til ledelsen, og ikke bidrar vesentlig til utslippskutt. Artikkelen peker også på CO2-kompensasjonsordningen som en merkelig ordning.
Forfatteren foreslår at politikere heller bør skattlegge CO2-utslipp direkte og droppe de kostbare subsidieordningene.