Israels nylige bombing av en statlig TV-stasjon i Iran har avdekket en dyp splittelse blant eksiliranere. Noen ser angrepet som et symbolsk slag mot regimet og et potensielt skritt mot demokratisering, mens andre fordømmer bombingen av sivile mål og frykter for sitt hjemland.

Artikkelen advarer mot å misbruke eksiliraneres håp om frihet som moralsk ryggdekning for militære angrep, og trekker paralleller til invasjonen av Irak i 2003, som førte til katastrofale resultater fremfor demokrati. Forfatteren argumenterer for at ytre angrep kan styrke det iranske regimet gjennom patriotisme, eller kaste landet ut i totalt kaos, slik man har sett i Irak, Libya og Syria.

Iranere fortjener å forme sin egen fremtid, og ekstern innblanding kan forverre situasjonen.