Artikkelen, skrevet av en norsk-iraner, reflekterer over USAs nylige bombing av mål i Iran, det første angrepet på nesten 40 år, som svar på et angrep mot Israel. Forfatteren uttrykker dyp personlig smerte, og føler at avstanden til Iran vokser både geografisk og eksistensielt.

Selv om det iranske regimet er autoritært, argumenterer forfatteren for at forandring ikke kan tvinges frem med bomber, men må komme fra innsiden. Artikkelen fremhever hvordan Iran og dets folk brukes som brikker i geopolitiske maktkamper, noe som skaper delte reaksjoner blant iranere.

Forfatteren beklager at fokuset skifter fra mennesker til våpen, frykter krigens varige spor og håper på et fritt Iran.