I boken «Instukid» forteller Johanne Rogndal om sine traumatiske opplevelser på en psykiatrisk ungdomsavdeling. Som 14-åring ble hun innlagt med et håp om hjelp, men opplevde i stedet tvang, isolasjon, beltelegging og medisinering.

Hun beskriver et system der desperasjon møtes med aggresjon, og der hennes forsøk på å varsle om overgrep blir avvist. Boken skildrer også enkelte lyspunkter, som en ekstravakt som reagerte med gråt, og en barnepsykiater som til slutt hjalp henne ut.

Rogndal understreker viktigheten av medmenneskelighet og forståelse i møte med sårbare unge.