Artikkelen kritiserer forelderen Aril Schultzen, som holder barna hjemme fra barnehagens Pride-markering, og hevder dette er en prinsippsak mot politisk ideologi i barnehagen. Forfatteren avviser dette argumentet og fremholder at ingen handlinger eller institusjoner er apolitiske, og at det private er politisk.

Det stilles spørsmål ved om forelderen også boikotter andre dager med politisk eller verdimessig innhold, som FNs flyktningdag eller Kvinnedagen. Barnehagen beskrives som en politisk institusjon i seg selv, kjempet frem av fellesskapet.

Forfatteren understreker at det å holde barna hjemme er en politisk handling, uavhengig av begrunnelsen. Det argumenteres for at barn må lære om samfunnets mangfold og utvikle kritisk tenkning, og at opplysning ikke er det samme som rekruttering.