Artikkelen argumenterer sterkt for at Pride primært er en protest og en demonstrasjon, ikke et arrangement tilpasset barn eller familieunderholdning. Den tar til motmæle mot kritikere, som Siri Carlsen, som mener Pride har blitt for seksualisert med innslag som «gagballs og lateks».
Forfatteren understreker at Pride-bevegelsen historisk sett ble startet av marginaliserte grupper som transkvinner, sexarbeidere og kink/fetisjmiljøer, som kjempet for frihet da det var farlig. Disse gruppene ga friheten mange nyter i dag, og synlighet er et våpen mot skam, slik Kim Friele påpekte.
Artikkelen avviser argumentet om at barn tar skade av å se kropp eller glitter, og hevder at voksne seksualiserer kropp, ikke barn. Den konkluderer med at Pride må forbli høylytt, grenseløs og kompromissløs for å fortsette kampen for dem som fortsatt mangler frihet, og at det er alles kamp, ikke barnas dag.