22. juli: En mors kamp for de usette og uhørte
En personlig beretning reflekterer over 22. juli-tragedien og den vedvarende smerten, spesielt for dem som føler seg oversett av samfunnet. Artikkelen kritiserer statens manglende oppfølging av traumeutsatte, og trekker paralleller til tidligere svikt i nasjonale kriser.
2 dager siden siste oppdatering
2 min lesetid
Kort oppsummert
- Artikkelen er en personlig beretning fra en mor som er en del av 22. juli-historien, og som skriver for de uhørte og usette.
Sammendrag
Artikkelen er en dypt personlig refleksjon over 22. juli-tragedien, sett fra perspektivet til en mor som selv er berørt og hvis barn overlevde angrepet.
Forfatteren beskriver den indre skjelven og sorgen som kommer når datoen nærmer seg, og understreker sin egen og barnets kamp for å reise seg etter traumene. Hun retter skarp kritikk mot politikerne og staten, som hun mener ikke forstår den indre smerten og har sviktet i å gi tilstrekkelig psykososial støtte.
Dette trekkes paralleller til statens håndtering av andre nasjonale traumer, som Alexander Kielland-ulykken og Scandinavian Star-katastrofen, samt krigsseilere og veteraner. Til tross for smerten, uttrykker forfatteren en sterk vilje til å leve og gi stemme til de som ikke ble hørt eller sett.
Staten
