En kronikk i VG reagerer på et premiss om at kritikk av Israel må starte med å anerkjenne statens legitimitet. Forfatteren spør hva det betyr å si at Israel har rett til å eksistere, og om det er rom for å problematisere statens tilblivelse på bekostning av palestinerne uten å bli kalt antisemitt.
Teksten fremhever Nakba, fordrivelsen i 1948, som en dyp palestinsk smerte som sjelden får plass i ordskiftet. Det understrekes at Israel som stat, ikke det jødiske folk, må tåle kritikk, og at anklager om antisemittisme knebler debatten.
Kronikken peker på maktubalansen mellom Israel, som regionens sterkeste militærmakt med støtte fra USA, og palestinerne som lever under okkupasjon. Det foreslås et nytt ordskifte som anerkjenner flere virkeligheter, og en boikott som et nødvendig første steg for rettslig ansvarliggjøring i tråd med folkeretten.