Taktisk stemmegivning er et mye omtalt tema i stortingsvalget, der velgere vurderer å stemme på et annet parti enn sitt foretrukne for å oppnå større politisk uttelling. Dette innebærer ofte å støtte et parti som kjemper om å komme over sperregrensen for utjevningsmandater, eller å sikre et distriktsmandat i en jevn kamp. Artikkelen påpeker at velgeratferden er mer kompleks enn antatt, da mange velgere ikke er «gift» med ett parti, men vurderer flere alternativer.
Taktiske vurderinger er dessuten ofte sammenvevd med politisk overbevisning, noe som gjør det vanskelig å skille dem. Partier rundt sperregrensen opplever både mobilisering og demobilisering av taktiske stemmer, og selv store partier appellerer til taktiske velgere i kampen om distriktsmandater. Forfatteren argumenterer for at taktisk stemmegivning er etisk forsvarlig og et uttrykk for realpolitisk tenkning.
Hovedutfordringen ligger i å faktisk gjøre et «lurt» taktisk valg, da meningsmålinger spriker og politikere ofte overdriver egne sjanser. Det gis ingen entydig anbefaling, men rådet er å være kritisk til råd om taktisk stemmegivning og ha realistiske forventninger til egen stemmes bidrag.