Artikkelen avslører at Donald Trumps angivelige lobbyvirksomhet for Nobels fredspris ikke er et nytt fenomen. Historien inneholder flere eksempler på statssjefer og politikere som aktivt har forsøkt å fremme seg selv som kandidater. En stor kontrovers oppsto i 1985 da prisen gikk til en internasjonal forening med leger mot atomvåpen, hvor organisasjonens russiske talsmann viste seg å være en regimetjener, noe som førte til stor forargelse. Året etter undersøkte det tyske magasinet «Der Spiegel» nobelkomiteens utvelgelsesprosess.
Komitéformann Egil Aarvik fra Kristelig Folkeparti avslørte da pikante historier. Han fortalte om Mexicos president Luis Echeverría Álvarez som sendte en ambassadør til Oslo for å argumentere for sin egen pris, og en iransk «bloddommer» som sendte en henvendelse stilet til «Kongen av Sverige». Også Josip Tito, Indira Gandhi og Imelda Marcos drev aktivt lobbyarbeid. Pave Johannes Paul II sto lenge på kandidatlisten, men nådde aldri opp, da Aarvik mente han ikke hadde levert et «virkelig bidrag» til verdensfreden.
I 1986 sto valget mellom Winnie og Nelson Mandela, popstjernen Bob Geldof, samt Elie Wiesel og Simon Wiesenthal. Mandela-paret ble forbigått da biskop Desmond Tutu hadde fått prisen to år tidligere, og Geldof ble ansett som for ung. Komiteen foretrekker å følge kandidater over tid for å sikre «hel ved».