Blaafarveværket kritiseres for Hans Dahl-utstilling

Blaafarveværket presenterer årets sommerutstilling med kunstneren Hans Dahl, omtalt som «Solskinnsmaleren», som malte bunadskledde jenter i idyllisk vestlandsnatur. Utstillingskatalogen forsvarer Dahl, som ble kritisert og glemt i sin samtid, og fremhever hans popularitet og salgssuksess, inkludert til keiser Wilhelm 1. og 2.

Anmelderen stiller spørsmål ved relevansen av å trekke ham frem fra glemselen. Anmelderen anerkjenner Dahls kompetanse innen fargefølelse og komposisjon, men kritiserer hans formelpregede malemåte av fjellformasjoner, trær og steiner, som fremstår som gjentatte rapporter. De glade budeiene beskrives som den samme unge kvinnen med samme smil, og det maleriske kollapser i brytningen mellom landskap og figur, hvor figurene ser ut som de er limt inn.

Anmelderen opplever tablåene som livløse og klisjéfylte, og konkluderer med at Dahl var en kyndig kremmer. Til tross for sympati for en kunstner som manglet anerkjennelse, støtter anmelderen datidens kritikeres dom, som Andreas Aubert og Jappe Nilssen, og mener Dahls verk ikke er stor kunst eller relevant for norsk kunsthistorie. Anmelderen finner det pinlig at Blaafarveværket utviser så dårlig kvalitetssans.