En innsenderartikkel argumenterer for et mer avslappet og aksepterende syn på nakenhet og kroppsmangfold i offentlige rom, og hevder det fremmer et sunnere og mer realistisk kroppsbilde. Artikkelen trekker frem en historisk frykt for den nakne kroppen, illustrert av en lokalavisrapport fra 1922 om kvinner som flyktet fra nakne menn, og kontrasterer dette med dagens komfort med retusjerte kropper på nett.
Teksten understreker det viktige skillet mellom uskyldig nakenhet, definert som fravær av klær, og ulovlige seksuelle handlinger eller blotting, som er forbudt uavhengig av bekledning. Den påpeker mangelen på offisielle naturiststrender langs den norske kystlinjen, spesifikt mellom Kristiansand og Sandvika, noe som fører til konflikter når naturister søker egnede områder utover det uformelt anerkjente Skåetangen.
Artikkelen foreslår at kystkommuner formelt bør regulere strender for valgfri nakenhet for å imøtekomme ulike preferanser og fremme samfunnets aksept av kroppslig variasjon.