Artikkelforfatteren tilbakeviser påstander om at pengeoverføringer fra innvandrere i Norge til deres familier i utlandet er en belastning for det norske samfunnet. Han argumenterer for at eritreiske innvandrere bidrar betydelig gjennom arbeid og skatt, og at pengene som sendes hjem går til grunnleggende behov, ikke til politiske regimer.

Han fremhever at remitteringer er en anerkjent metode for fattigdomsbekjempelse og at det er en menneskerett å hjelpe sin familie.

Han mener det er feil å mistenkeliggjøre denne formen for bistand og at det er en vinn-vinn situasjon for både giver og mottaker.