En rektor beskriver mobbing som et komplekst samfunnsproblem som strekker seg langt utenfor skolegården, og understreker at skolen alene ikke kan løse det. Hun peker spesielt på jentemobbing, som ofte foregår i det skjulte med blikk, fakter, ord, ryktespredning og baksnakking. Denne typen mobbing er like skadelig som fysisk vold, men langt vanskeligere å avdekke.
Rektoren argumenterer for at mobbeatferd ikke stopper når skoleklokka ringer, men finnes i alle aldre og samfunnslag, inkludert blant voksne i venninnegjenger, nabolag og på arbeidsplasser. Hun fremhever mødres rolle, der noen er redde for at barna skal gå glipp av noe, mens andre aldri vokser fra mobberen i seg. Artikkelen er en bønn til voksne om å starte med seg selv, tenke over hvordan de snakker om andre, løse uenigheter direkte og gi ekte komplimenter.
Rektoren erkjenner skolens store ansvar, men understreker at hver enkelt har et ansvar for egen atferd og verdiene de deler med barna. Hun frykter at mobbetallene vil forbli høye så lenge voksne fortsetter med mobbeatferd i barnas påhør, og ber om bevisstgjøring og drahjelp fra samfunnet.