Artikkelen kritiserer Sametingets beslutning om å saksøke staten i forbindelse med elektrifiseringen av Melkøya, og kaller det et politisk feilgrep og misbruk av rettsvesenet. Søksmålet, som skal opp i Oslo tingrett 13. mai, hevdes å avsløre en krise i samepolitikken.

Forfatteren mener Melkøya-saken ikke berører samer mer enn andre i Finnmark, og at Sametinget svekker sin rolle som dialogpartner ved å bruke domstolene som politisk arena. Sametinget beskrives som en «nei-maskin» som for ofte motsetter seg næringsutvikling i nord, som gruvedrift i Kvalsund, vindkraftprosjekter og reiselivsanlegg, ofte på bekostning av lokale ønsker og annen næring. Søksmålet koster anslagsvis 3–5 millioner kroner i forberedelser, midler som kunne vært brukt på utdanning, helse eller kultur.

Artikkelen argumenterer for at samepolitikken er låst i en snever rettighetstenkning som overser mangfoldet av samiske liv og fellesskapet i nord, og at Sametinget ikke har vetorett over nasjonale beslutninger. Det advares om at den aktivistiske linjen kan skade reindriften og undergrave Sametingets legitimitet, og det etterlyses en ny, bredere samepolitikk basert på likeverd, muligheter og samarbeid.