Utjevningsmandatene: Kompromiss fra 80-tallet sikrer nasjonal representasjon

Norges Storting består av 169 representanter, hvorav 150 velges direkte og 19 tildeles som utjevningsmandater. Disse 19 mandatene, ett per valgdistrikt, korrigerer skjevheter fra distriktsvalgene for å sikre at den nasjonale stemmefordelingen gjenspeiles i parlamentet.

Førsteamanuensis Dag Einar Thorsen ved Universitetet i Sørøst-Norge forklarer at ordningen er et finstemt kompromiss fra 1980-tallet, som erstattet tidligere listeforbund. For å kvalifisere for et utjevningsmandat må et parti oppnå minst fire prosent av stemmene på landsbasis, den såkalte sperregrensen.

Denne grensen er avgjørende, da forskjellen mellom 3,99 og 4,0 prosent kan bety en økning fra for eksempel tre til åtte stortingsrepresentanter, og dermed påvirke regjeringsdannelsen. Selv etter valgnatten kan fintelling føre til justeringer i mandatfordelingen, noe som har skjedd tidligere og kan endre utfallet for enkeltpersoner og partier, som eksemplifisert ved valget i 1969.