Ramon returnerte til Slottsfjell-scenen på en varm sommerdag i Tønsberg, to år etter sin forrige opptreden der. Med seg hadde han et fullt band og fire dansere. Anmelderen fremhever Ramons eksepsjonelle vokal og sterke scenetilstedeværelse, spesielt under låter som «Menn som meg».
Imidlertid kritiseres det omfattende sceneshowet, særlig danserne, for å overskygge artistens egne kvaliteter. Danserne oppleves som begrensende og unødvendige, da Ramon og bandet hans selv evner å skape den nødvendige energien. Kun under den dansbare «17.
mai» kommer danserne til sin rett. Ramons sceneuttrykk beskrives som en studie i divanykker, med en rockestjerne-tilstedeværelse og evne til å engasjere publikum personlig. Konklusjonen er at konsertsettet blir for travelt og trangt, og at Ramon skinner sterkest alene på festivalscenen.