Artikkelen belyser den politiske debatten rundt Sylvi Listhaugs potensielle statsministerrolle, et tema hun selv unngår, mens motstandere som MDG og Ap aktivt bruker det i valgkampen. MDG fremstiller Listhaug som et skremmebilde for å mobilisere velgere, mens Ap nyter duellene mellom Støre og Listhaug, som de mener svekker Erna Solbergs troverdighet som borgerlig statsministerkandidat. Høyre opplever Listhaugs manglende støtte til Solberg som en belastning, og Venstre sliter på meningsmålingene da deres velgere misliker Listhaug og partiet ikke kan garantere at hun ikke blir statsminister.
Listhaug anerkjenner at hun mangler Solbergs "statskvinneaura", men hennes tydelige tone appellerer til Frps protestvelgere. Frp anses som et protestparti med mindre styringstyngde enn Høyre og Ap, noe som forklarer Listhaugs nøling med å erklære seg som statsministerkandidat, da rollen krever et annet ansvar. Artikkelen peker på utenrikspolitikk som Listhaugs svakeste punkt, grunnet manglende erfaring og nettverk.
Frps syn på EØS-avtalen som et "koldtbord" kritiseres som urealistisk og potensielt skadelig for norsk økonomi, med paralleller til Brexit. Selv om Listhaug forsvarer NATO-medlemskap og har tatt avstand fra Donald Trump, konkluderes det med at hennes statsministerrolle er usannsynlig, men ikke helt umulig, og at hun tjener på å holde spørsmålet åpent.